Motorpsycho

Når Ola Nordmann tenker på Motorpsycho, tenker han gjerne «bråkete», «rart», og «vanskelig».

Og han har litt rett. Men ikke helt.

For Motorpsycho har i løpet av sin snart 35-år lange karriere ikke bare laget store, krevende dobbeltalbum slik mange tror – de har samtidig fortløpende hatt pop og rock hits både på VG-lista her hjemme og på hitlister ute i verden flere ganger. At dette har gått mange hus forbi, sier muligens litt om hvor lett det er å misforstå artister som spiller på flere strenger og ikke helt følger reglene i showbiz-spillet, men det sier kanskje aller mest om hvor spesiell Motorpsycho’s status og rolle er i den norske musikkfloraen.

Dette er nemlig et band som forvirrende nok behersker både dur og moll, som spiller både høyt og lavt, som samtidig evner å være både innbydende og hemmelige, og som overhodet ikke trenger å gjøre seg selv eller musikken sin hverken vanskeligere eller dummere enn det de selv synes er akkurat passe. Alt ettersom hva anledningen dikterer.

Når de nå – for første gang – har bestemt seg for å glede festival-Norge med et karriereomfavnende sett bestående utelukkende av låter som har vært utgitt som singler, blir det muligheter for både utagerende frikete dansing og rolig romantisk duving – for intens headbangende tordenrock såvel som spontan musikalsk ekstemporering på høyt nivå, for her kommer det både nyere hits og nostalgiske perler fra så langt tilbake som 90-tallet i skjønn forening, og dette blir en festkveld for flere generasjoner både nye og gamle Psychonauter!

Og oddsene er faktisk ganske gode for at det til og med dukker opp et skikkelig allsang-refreng i ny og ne, for når Motorpsycho ‘bjuder på’ gir de seg ikke før øyekroken er fuktig, før ølen smaker perfekt, før svetten pipler og før den beste norske rocken noensinne laget er spilt ferdig.

Kick out the jams, motherfuckers!