Helgas anbefaling
Seigmen
Klisne seigmen oppsto i Tønsberg på slutten av 80-tallet og markerte seg tidlig som et formidabelt live-band. Musikalsk krysset de sjangergrenser og deres melankolske melodier og gåtefulle tekster traff en nerve hos publikum.
Furore
Da de ga ut sin selvfinansierte debut i 1992 var navnet forkortet til kun Seigmen. Første opplaget av Pluto ble raskt utsolgt og da låten Mesusah ble inkludert på en CD som fulgte med magasinet Rock Furore samme år nådde bandet ut til et bredere publikum.
Stig Jakobsen, kjent fra Lonely Crowd / Vampire State Building og nåværende redaktør i Avisa Nordland, var da en del av Rock Furore redaksjonen.
Jeg hadde akkurat begynt i Rock Furore, da jeg ble dratt med på Nova-festivalen. Planen var å sjekke ut Sister Rain, men det var et annet band som stjal all oppmerksomheten. Det majestetiske uttrykket feide alle i bakken. Vi bestemte oss kjapt for at de var selvskrevne når Rock Furore skulle gi ut CD med nye, lovende acts. Husker at jeg senere spilte support for dem på Sinus, under deres Nord-Norge-visitt i 1993. Bremsene i bussen til Seigmen begynte å brenne på vei hjem, og de fikk ødelagt alt utstyret.
Bussbrannen som Jakobsen refererer til holdt på å slå Seigmen konkurs. Plateselskapet foreslo å gi ut en EP i påvente av det nye albumet. De valgte å gjøre en coverversjon av deLillos sin Hjernen er alene.
Populariteten bare vokste og vokste. Med de kommersielle og kunstneriske milepælene Total (1994) og Metropolis (1995) fikk de et solid fotfeste i norsk musikkoffentlighet som et av 1990-tallets mest innflytelsesrike norske band. I perioden 1999 til 2005 ble bandet satt på pause. Da de gjorde sitt etterlengtede comeback i Dødens dal, Trondheim under UKA 2005, sto studenten Ørjan Olsen (Hellavator, Roadburn/Monumentum, Inculcado) fremst ved scenen. En opplevelse han hadde ventet på siden han var 7 år gammel.
Jeg fikk Pluto i julegave i 92, året jeg fylte syv, og jeg var nok ikke den samme etter det. En hel kassettside ble fylt av kun Fra X til Døden. Ameneon (1993) fikk jeg bestilt gjennom CD-klubben til fadern, og låta Monsun mener jeg fremdeles er topp 5 norske gitarriff.
I 1994 rundet jeg 9 år og Seigmen gav ut Total- da var det gjort! Gitarriffet til Döderlein spiller jeg hver gang jeg kobler en gitar på en delay-pedal. Som niåring var det noen tekstlinjer jeg misforsto, og som jeg den dag i dag også synger feil på. Jeg hørte for eksempel «Noen fortjener en gode (som i klem). Ikke «noen fortjener en god død» som Alex faktisk synger.
I 2005 var jeg fattig student, men tok meg råd til preparty på Fru Lungreen. Vi overtok jukeboksen og spilte utelukkende Seigmen. Om man hører godt etter på opptaket fra Dødens Dal hører man mitt rop på første tone av «Fra X til Døden». Dagen etter fikk jeg signert mine utslitte Cder på Platekompaniet.
Jeg har stjålet hardt fra Seigmen. Tonalitet, akkordrekker og ikke minst vokalteknikk for å få rasp uten at det gjør vondt. Min musikalitet stammer fra julegaven i 1992, og selvsagt skal jeg feire det på Parken 2025 – en tåre i øyekroken, et stort smil og et PRIMALROP med feil tekst; «NOEN FORTJENER EN GODE!»
Kirkebrennerne omtales for ofte i tilknytning norsk metal – Seigmen er for meg pionerne!
Jeg lukker et øye
Og ser halvt
Jeg lukker begge
Og ser altIngen har skrevet en bedre linje enn Kim i norsk metal - ingen diskusjon. Total gåsehud!
At Seigmen har vært pionerer er det ingen tvil om. Det beviste de atter en gang da de skrev historie som første rockebandet i Operaen juni 2008. De to konsertene ble en uforglemmelig opplevelse som Dagbladet ga terningkast 6 og skrev: «Det blir feil å beskrive Seigmens triumf i Operaen som konserter – det var forestillinger. Synd det bare var to.»
Produksjonsselskapet Transmission dokumenterte konsertene og 22. mars i år la produsent Lars Martin Kræmer ut hele Seigmen i Operaen gratis på Youtube.
I 2012 spilte Seigmen i amfiet under Parken, og ga fans muligheten til å spille tromme sammen med dem. Da var Ørjan så heldig at han fikk dele scenen med bandet som startet hans musikalske reise. Siden da har Seigmen bevist med Enola (2015), og fjorårets Spellemansnominerte Resonans (2024) at de fortsatt har evnen til å fornye seg.
Vi gleder oss like mye som Ørjan til mørket har lagt seg og Seigmen avslutter Parkscenen fredag.
Foto: Helge Simonsen/ Saltenposten